Å komme hjem

Etter 30 timer på reis landet vi på Sola på tirsdag ettermiddag. I det vi gikk ut av flyet var plutselig Sandnes og Stavanger forvandlet til et lite miniputt sted. Faktisk hadde hele Norge blitt til bondeland for oss to langveisfarende og blaserte millionbyboere. Likevel var det kjekt å bli ønsket velkommen tilbake av norsk flagg, grønne jæren, kjærlighetsfulle mødre og tante Karin.

Det første jeg gjorde dagen etter jeg kom hjem var å ta en tur til Kubbetjørn gjennom landskapet som jeg virkelig vil kalle mitt hjem. Det var en nydelig dag og et fantastisk gjensyn.

I dag har vi feiret bursdagen til Hans sammen med venner og familie. Vi har på den korte tiden vi har vært hjemme fått sett mange av de gamle vennene våre, men nå har vi også begynt å savne våre venner i Perth og den livsstilen som følger med studentlivet i Australia. Det samme opplevde en svensk venninne av oss da hun kom hjem til Sverige sist jul.

"Jag tyckte personligen att det var helt sjukt jobbigt att "komma hem", känndes som att Perth hade blivitt mitt hem. Fast nu trivs jag bra här hemma igen, men de tog nästan 2 månader.. hoppas att det går bättre för er!"

Om en uke begynner både Hans og jeg på jobb og får mange nye ting å tenke på. Hans skal jobbe for sin gamle arbeidsgiver Peder Vik og jeg skal jobbe som produsent og reporter i NRK Rogaland. Videre venter vi på svaret om Hans kommer inn på sjåførlærerskolen i Stjørdal og vet for øyeblikket hvor vi ender opp det neste året. Sandnes og Stavanger vil nok "vokse" seg stort med tiden og vi vil igjen føle oss som rotfaste nordmenn, men minnene fra Australia vil vi alltid ha med oss og glede oss over resten av livet.

Konverterte til Aussier på avreisedagen

I dag ble vi vekket av Paul, husverten vår, med Vegemitetoast på senga. Australias svar på brunosten er et salt smørepålegg som vi aldri har likt siden vi første gang kjøpte pålegget i Gold Coast. Det har heller aldri vært en salgsukkess utenfor Australia. Nå har vi funnet ut at dette skyldes nok tilberedening og mengde Vegemite på toasten. Her skal det bare et svært tynt lag til og du må ikke tro at pålegget er som karamell selv om det ligner i farge og tekstur. Slike forventninger ødelegger Vegemiteopplevelsen. Pauls Vegemiteavskjed denne morgenen inspirerte derfor Hans til å bytte ut syltetøyet til fordel for Aussienes farvoritt. Nå som vi endelig har konvertert til ekte Aussier skal vi ironisk nok hjem, men når vi har sett hvor mange gode venner vi har her nede er vi begge sikre på at vi må tilbake på ferie.

På gjensyn våre venner

I går tok vi farvel med vennene våre i Perth på baren Black Salt i Nord Fremantle. Vi var på plass allerede klokken to på dagen og hadde en liten lunch før de første gjestene våre kom. Det var en kjekk dag, men selvsagt også litt trist å si ha det bra til alle.

For et energisk smil!

Sophie er min volleyballvenninne og medstudent. Vi besøkte også Sophies familie i sommerhuset deres i Margaret River da mine foreldre var her. Sophie hadde til og med tatt med seg en avskjedsgave til oss. En bok skrevet av den australske forfatteren Tim Winton som vi kan kose oss med på flyet hjem.

Dette er Lofty Lofthouse den morsomte mannen i Australia som bor på St Georg og har latt seg bestikke med norsk sjokolade mang en gang for å kjøre oss til flyplassen i Perth. Fine mann.

Her er Derrick Scale en av de mange vi har møtt i volleyball miljøet i Perth og Brett, Kelly's ekskjæreste som snart også flytter fra Perth hjem til Melbourne. Kelly har allerede dratt fra Perth med sin nye kjæreste Mike for å være skiinstruktør i Victoria. Tenk de har snø i Australia og, det trodde vi ikke før vi kom hit.

Vi inviterte like så godt Hans og min favoritt professor til avskjedsfesten. Stephen Dobbs forelser i Asia studier på UWA og var min foreleser sist semester og Hans har hatt han dette semestert. Beste foreleseren på hele universitetet. Stephen hadde tatt med seg kona til festen og kunne avsløre at Hans hadde bestått Asia faget sitt. Hipp hurra.

Her vår Sør Afrikanske venn Matt som lager fantastisk sjokolade mousse, men han kan ikke rydde opp så søsteren Lauren må ta seg av det.

Her er Cedric fra Singapore, Sasha og Ludger begge fra Tyskland. Her er alle tre meget opptatt av fotball VM selvsagt. Sasha og Cedric er Hans sine studievenner og Ludger har jeg studert fransk sammen med. Han har alltid vært bedre enn meg og derfor gitt meg mye hjelp til å komme gjennom et ganske hardt fransk opplegg. Hans tror selvsagt Ludger er forelsket i meg. Ha ha!

På Black Salt brygger de sitt eget øl og stedet drives av sandvolleyballspiller. Ikke rart vi måtte legge avskjedsfesten hit.

Her er norske Andreas, min "lillebror" i Australia som også reiser hjem til Norge i dag. Han er 20 år og skal studere videre i Danmark for han synes det blir litt langt hjem til familien i Nord Norge å bo i Australia.

Vi kommer til å saven tyske Henning og franske Lucile, våre tidligere samboere i Summers Street. Nå bor de i Cottesloe og kan bare gå over veien med surfebrettene sine når de skal surfe på bølgene i det Indiske hav.

Ruth og Andreas

Lauren synes det er veldig trist at vi reiser fra Perth. Hun kom også til Perth sammen med familien sin fra Sør Afrika på samme tid som vi kom hit. Hun er ei kjempejente og savner selvsagt vennene sine i Sør Afrika, men familien ser det ikke som trygt å bo i landet lenger. I dette bildet er også en av hennes psykologi medstudenter og Paul vår husvert.

Andreas og Hans

Jeg håper ikke Andreas la an på professor Stephen Dobbs i dette øyeblikket, for Andreas la an på en del av våre mannlige gjester. Slikt må bare tas som et kompliment uansett.

Lynton og Lofty er våre Social vollyballvenner.

Bror og søster, Matt og Lauren.

Her er Hans sin trener og kjæresten Jessie og broren til Brett som var på besøk fra Melbourne.



Da vi kom hjem fra festen åpnet vi gaven fra Lauren som hadde strikket både tøffler, skjerf og luer til oss. Som dere ser ble vi veldig glade for gaven! Vi avsluttet kvelden med sjokoladekake og syns det hadde vært en trivelig dag.

Heldige Hans ferdig med eksamen

I dag hadde Hans sin siste eksamen og er ferdig som student i Australia. Deilig er det å endelig være ferdig og kunne slappe av uten dårlig samvittighet. Jeg er misunnelig på Hans for jeg har en eksamen til på onsdag, men når den er overstått skal vi gå ut å feire at vi ikke skal skrive flere essay på engelsk.

I kollektiv igjen

På torsdag tok vi med oss koffertene våre inn kollektivet til Paul, Matt og Jeanne's gamle husvert, som bor i North Perth. Her bor også det franske paret Matt og Mariann som også er studenter. Som dere ser på bildet spiser vi studenter lunch og leser til eksamen rundt spisebordet samtidig. Det var luksus å komme inn i et hus der det både var skuffer og skapplass både på badet og kjøkkenet til tingene våre etter å ha levd som gratis gjester hos naboene våre og hos Marty.

Som Donald Duck og Jesus

I går hadde jeg min første smertefulle tryning på sykkel i Perth da jeg syklet inn i en oransje veivesen markør og videre veltet inn i et stålgjerde ved siden av sykkelstien langs Swan River. Da jeg lå med oppskrapte hender, knær og albuer med sykkelen over meg var det vanskelig å si at jeg følte meg helt okay til veiarbeiderne på andre siden av gjerdet. Jeg kom meg på beine og tenkte at jeg sikkert klarte å komme meg til universitetet uten noen større plasting, men det da jeg fikk tilbudet for andre gang om litt rensing og plastring av skubbete hender takket jeg ja, selv om jeg var flau av Donald Duckhandlingen min. Likevel var det artig å se at veivesenet i Australia bruker førstehjelps utstyr fra norske Lærdal og dette måtte jeg selvsagt påpeke til den snille veivesenmannen som hjalp meg. Nå ser jeg bare ut som Jesus, men føler meg fortsatt som Donald Duck. Hans har lagt ned sykkelforbud for en stund, men jeg vil gjerne ha enda noen sykkelturer i Perth før jeg drar. Desverre må jeg sette min kjære venn til salgs i morgen for det begynner å haste å få den solgt. Uansett lover jeg alle bekymrede foreldre at jeg skal komme like hel hjem. Jeg bruker hjelm og skal holde tankene festet til sykkelen og ikke la de flyte så langt at jeg ender utenfor Perths sykkelstier igjen.

Et hundehjem

I Summers Street 117 er det Roxy som bestemmer og Sophie den 18 månder yngre søsteren som følger etter. De bjeffer oss våkne om morgenen mens de danser grasiøst på sine to små bakbein for de vil så gjerne ha kos og oppmerksomhet konstant. De to søstrene kan aldri nyte et måltid i godt selskap for da blir det masse mat på Roxy og ingenting på Sophie. Andrea og Brad har gitt Roxy og Sophie hver sin and med tut-tutlyd, men det er bare en and som er attraktiv for de to damene og hver dag er derfor en kamp over favorittanden. Selv ikke Ruth, et selverklært ikke-dyremenneske, kan unngå å ha jentene på fanget og le av deres komiske opptreden. Vi har bodd i dette gjestfrie hjemmet siden lørdag og på torsdag skal vi flytte videre til Matt og Jeanne's gamle husvert som har et rom ledig til oss fram til vi reiser hjem. Det er kun to uker til det!

Lykken er en ovn

Det er deilig rolig i Willitton, forstaden sør for Perth, hvor Marty treneren til Hans bor. Vi har bodd i huset til Martys foreldre i snart to uker og nytt det stille livet utenfor byen. Her er det ingen sirener midt på natten, høylytte togpassasjerer som passerer eller andre kollektivboere som strever med å låse opp døra etter en natt på byen. Det beste av alt er likevel gassovnen. Med gassovnen er vi bare et knappetrykk unna en varm tv-stue med komfortable sofaer og en gedigen tv med kabel. Sist helg tok vi fri fra alt skolearbeid og slappet av med Eurosong fra Norge på TVen. Vi bor gratis og tilgjengjeld har vi vasket og laget middag for Marty, og det skulle vi gjerne gjort det hele resten av oppholdet vårt i Perth, men til helgen kommer foreldrene til Marty hjem og vi må flytte ut. Vi håpet å bo på St Caterines College men der var det fullt, derfor takker vi ja til tilbudet fra naboene våre i Summers Street om å få bo hos dem.

Slitne nå

De siste 4 ukene i Australia har vœrt harde. Når siste essay er levert på fredag har vi tilsammen skrevet 6 researchessay, to presentasjoner, hatt fire språktester, solgt de store tingene vår, vasket og flyttet ut av Summers Street. Da vi skulle flytte til Hans sin trener sist søndag var jeg selvsagt blitt febersyk, sår i halsen, vond i hodet, håven i leppene og hadde munnsår av alt arbeidet vi har gjort den siste tiden. Vi klarte heldigvis å gjennomføre flyttingen takket vœre Hans som stod på for min skyld og vasket rommet vårt og pakket mens jeg lå i sengen. I dag er jeg nesten helt frisk og vi har vasket ut av resten av huset sammen med de andre romkameratene som også har gjort en fantastisk jobb. I morgen leverer vi inn nøklene til huset som har gitt oss så mange erfaringer, dårlige opplevelser og absolutt mange gode minner.

Solgt!

Tv, seng, sofa, skrivebord og bilen er solgt. I morgen skal kjøperen av Magnaen ta over bilen for 3000 dollar som er rundt 15500 kroner. Dette er vi godt fornøyde fordi etter haggelstormen i Perth da mange biler ble skadet av enorme haggelkuler ble mange biler lagt ut på billigsalg. Vi ga 3900 dollar for bilen da den Australske dollaren var en del lavere enn i dag, og bilen har tjent oss trofast helt siden dagen vi kom til Perth for et år siden. Det er utrolig mye du samler deg opp på et år som du trenger for å leve, men som ikke skal vœre med i kofferten til Norge. Heldigvis kan Ann, Lucile og Henning ta med seg de fleste sakene våre som kjøkkenutstyr, puter og kleshengere. Nå skal sakene komme til nytte i nye kollektiver i Cottesloe og nede senturm av Perth. Fortsatt har vi mye vi skal sende til den lokale Fretexen, her Salvos etter the Salvation Army, men det nœrmer seg bunnen på den store haugen.

Klar for sommerjobb

Det er bare en måned igjen av Australia oppholdet og derfor var det veldig kjekt da jeg åpnet en mail fra redaksjonssjefen på NRK Rogaland der det stod at de har bruk for meg i sommer. Gleder meg masse til å jobbe sammen med mine gamle kollegaer igjen og lage lokal sendinger og reportasjer. NRK Rogaland hadde først tenkt å klare seg uten vikarer, men nå ser du ut til å bli nesten fulltids jobb på meg fra den andre uken i juli. Nå ser jeg virkelig fram til å komme hjem.

Hipp hurra for 17 mai i Perth

I dag har vi gått i tog med resten av den norske stammen i Perth og vist Australierne hvordan en nasjonaldag virkelig skal feires. Det var mange i Perths handlegater som så med undring og litt skepsis på det norske toget med et par unger, noen voksne og en haug studenter med både flagg og faner. Det manglet ikke på innsatsviljen i toget, det eneste det skortet på var norske nasjonalsangtekster og derfor stemte vi i første vers på "Ja vi elsker" på nytt og på nytt. De fleste studentene så ut som de kom rett fra Bærum og drakk sjampanje rett fra flaska, mens de veivet med flaggene sine og drog sleiken bak over. Hans og jeg hadde ikke stivpyntet oss, men de fleste andre hadde på seg skikkelig fine festklær, en av damene i parken hadde faktisk lik bunad som jeg har hjemme. Etter toget spiste vi wiener pølser i brød og det smakte fantastisk godt siden vi ikke har spist det siden vi var hjemme i Norge. Så spiste vi sjokoladekake og vafler, og mimret sammen med vår nordnorske venn Andreas og Randi fra Lillesand om alt vi savner fra Norge, mens vi hørte alt fra Å vestland vestland, Tore Tang, supportersangene til Lyn og Sogndal, Camilla og tyven, DDE og OL sangen Se ilden lyse over høytaleranlegget i Stirling Garden. Mange sanger får en ny nasjonal betydning i utlandet og det er vel heller ingen plass nordmenn er så norske som når de befinner seg på andre siden av kloden på 17. mai. Hipp hurra for Norge og gratulerer med dagen alle sammen. Hilsen Ruth og Hans.

Svimå

I dag besvimte jeg for andre gang på universitetets legekontor. Sist gang skjedde besvimelsen da jeg fikk tre reisevaksiner på en gang, men i dag besvimte jeg av en helt annen grunn. Legen tok pulsen min og fant ut at jeg har en unaturlig lav puls på kun 44 slag per minutt. Hun mener at jeg bør sjekke om jeg har en hormonsykdom som gir meg underskudd på et hormon som regulerer energibruken i kroppen, og fortalte meg om bivirkninger og konsekvenser av denne sykdommen. Dette var nok til at jeg følte meg dårlig, men det ville jeg selvsagt ikke fortelle legen, og holdt ut mens hun forkarte. Da hun skulle følge meg ut døra falt jeg sammen på gulvet og legen sprang etter en sykesøster og sammen bar de meg til en seng. I samme rommet satt Hans og fikk sin den siste hepatittvaksinen vi var på legekontoret for å få i utgangspunktet. Legen ble tydeligvis enda mer bekymret for tilstanden min av besvimelsen og satte en haug ledninger til brystet mitt for å sjekke hjerterytmen som viste seg å være i orden. Jeg får sjekke ut nærmere om det feiler meg noe når jeg er hjemme igjen, men besvimelsen var nok bare et resultat av at jeg blir veldig fort dårlig av bare å tenke på sykdom, blod og skader. Det er et flaut kunststykke å ha besvimt 2 av 3 ganger jeg har vært på legekontoret på universitetet, og håper at jeg slipper å oppleve det igjen.

Sikret plass å bo

Nå har vi steder å bo helt til vi reiser hjem fra Perth. Om to uker flytter vi inn til Marty, Hans sin trener, i to uker og planen er å bo på St. Catherine's College som ligger ved universitetet de siste to ukene. Vi vil få vite om det er ledig rom til oss på colleget den 24 mai, men dersom det ikke skulle ordne seg slik vi tror kommer vi tilbake til Summers Street. Naboene våre som varslet politiet om innbruddstyvene sist helg har sagt at hvis vi ikke får bo på colleget har de et rom vi kan få leie. Jeg bakte cookies til dem som takk for god nabovarsling, og på torsdag kom de ba oss inn i huset deres som de nettopp har pusset opp. Da de hørte om bosituasjonen vår tilbydde oss med en gang deres gjesterom. Dette er meget generøst av naboene som vi aldri har snakket med før innbruddet skjedde. Nok en gang blir vi sjokkert over den store gjestfriheten i Australia, her har nordmenn virkelig noe å lære.

Gjestfri trener

Marty, Hans sin sandvolleyballtrener, har vist seg å være mer enn en profesjonell trener, han er også en svært gjestfri venn. Den 23 mai går leiekontrakten vår ut her i Summers Street og vi skal bo to av fire uker før vi reiser hjem hos Marty Suan. Han bor hjemme hos foreldrene for tiden. Foreldrene skal på ferie i disse ukene så Marty tilbyr oss både å bo i huset og låne bilen hans hvis vi skulle trenge det. Alt han håper å få igjen er noen gode middager laget av Hans. Hans maser mye på Marty for at han skal komme til Stavanger og se World Tour neste sommer, og da skal vi selvsagt klare å skaffe han et gjestfritt sted å bo. Er det en ting vi har lært i Australia så er det hvor godt det er å møte gjestfrie folk og at vi vil gjerne åpne hjemmet vårt mer for folk som trenger det i framtiden.

Dagen der på

Dagen etter innbruddet har vi brukt til å skifte slangen i sykkelhjulet mitt og vært ute og lett etter Ann og Lucilles sykler, men vi kom desverre tomhente hjem. Vi har også funnet ut at tyvene antageligvis klatret over porten og åpnet den fra innsiden med en enkel teknikk som åpner smekklåsen. I framtiden skal vi derfor låse ytterporten med nøkler.

Innbrudd og politiaksjon

Hans og jeg skulle akkurat til å legge oss til å sove da vi så et skarpt lys under persiennene, men vi tenkte ikke mer over det før vi hørte tunge skritt, ukjente stemmer og bråk i gangen utenfor. Da jeg åpnet døra for å se hva som skjedde var det fire polititjenestemenn i huset i gule vester som kommanderte oss alle inn i stua. Ann, Henning og Lucille satt i stua og spilte gitar når politiet kom og var like forskrekket som oss. Naboer hadde varslet politiet om inntrengere på eiendommen vår og politiet gjennomsøkte huset og uteområdet for å finne ut om noen fortsatt var her. Da oppdaget vi at alle de fire syklene som stod på forsiden av huset var borte. Tyvene hadde også tatt med seg en blå glass flaske fra Anns vindu som stod åpent, men hadde ikke vært inne på rommet hennes for alle verdisakene var fortsatt på rommet. Politiet sa de skulle ta opp jakten videre på syklene våre og noterte ned beskrivelsene våre av syklene. Kort tid etter fikk vi telefon om at to av syklene var funnet igjen, og på beskrivelsene var det min og Hans sine sykler som var funnet. De andre i huset gikk ut for å lete etter de to siste syklene, men kom tomhente hjem. Vi fikk våre to sykler levert på døren og det eneste som var ødelagt var et dekk. Hele opplevelsen var litt av et sjokk, men det var positivt overraskende å se hvor fort politiet reagerte og hvor effektive de var. Vi er veldig glade for at vi ikke så innbruddstyvene, for vi vet jo ikke i hvilken tilstand de var i og hva planene deres var med å ta Anns glassvase i vinduet.

Vår nye hobby

De siste ukene har vi blitt smittet av bodyboardbasillen. Bodyboard er et brett som du ligger og surfer på bølgene med og det gir deg en ganske så god akefart inn mot land. Vi er ikke de eneste som synes det er kjekt å leke med denne typen brett, da vi var på stranden på lørdag var det fullt av både små barn og godt voksne folk som kastet seg på de de kraftigste bølgene. Hans og jeg har skaffet oss våtdrakter som gjør at vi kan holde på i flere timer i sjøen. Jeg har alltid vært redd for bølgene og fått panikk av å bli dratt under og kastet rundt under vann, men nå er jeg kvitt den store panikkangsten. Det er god trening i å springe etter bølgene, bli slått litt overende og kaste seg ned for å bli tatt med inn til land så om kvelden ligger vi utslitte og trøtte i senga og ser bølgene komme mot oss i søvne.