Et suppeliv

For å spare penger kom Hans med et genialt forslag for et par uker siden. "Vi lager grønnsaksupper basert på kun en grønnsak, vann og salt to ganger i uken." Jeg var meget skeptisk til ideen, men det har blitt en suksess hver gang. Hittil har brokkolisuppe, blomkålsuppe, potetsupper og gresskarsuppe (bildet) gjort at vi har blitt både fornøyde, mette og klart å senke det ukentlige husholdningsbudsjettet fra 200 til 150 dollar. Gresskarsuppen er foreløpig min favoritt og jeg har lyst å bruke denne grønnsaken mer, spesielt siden den er så tilgjengelig og billig i Australia. Pengene vi sparer skal vi bruke på å reise rundt i Australia i den lange sommerferien som snart begynner.

Eksamen

Tenk at snart har vi gått på universitet i Australia i et helt semester. Her sitter jeg og skriver på min 24-timers hjemmeeksamen i kultur, samfunn og stat i Asia, som jeg leverte på tirsdag. Hans har desverre hele fire skoleeksamener, mens jeg har sluppet unna med bare en. Om to uker er eksamenskjøret heldigvis over for oss begge, og vi får bare gjøre så godt vi kan med tanke på at vi ikke har lov å ha med oss ordbok og må skrive for hånd. Heldigvis teller ikke eksamenene her mer enn 35 til 50 prosent av karakteren i fagene, og det betyr at angsten for å stryke ikke er like stor som den ellers hadde vært.

Ingen gråt etter finaletap

Det endte 3-0 til mostander laget Balcetta i volleyballfinalen vår denne søndagen. Finalen begynte 9.00 om morgenen og jeg hadde syklet til Loftushallen for å bli både varm og våken. Det var flere volleyballfinaler som ble spilt samtidig i hallen og før kampene begynte stod vi fint på rekke og hørte andektig den australske nasjonalsangen. Desverre hjalp verken oppvarming eller høytidelig nasjonalsang til å slå Balcetta. De hadde en veldig god dag og for oss ble det etterhvert vanskelig å få tilbake mojoen ( les lagånd/postivitet/selvsikkerhet), som vår trener Troy alltid snakker om. Dette bildet ble tatt etter kampen og viser at laget tok tapet om ikke med et smil så hvertfall med fatning.

Volleyballfinale

UWA 3. divisjonslaget jeg har spilt for denne sesongen skal spille finale på søndag. Det er en veldig kjekt gjeng med stor og god teamspirit. Det tok litt tid før jeg ble vant til lagånden som betyr high five ved alle anledninger med samtlige av spillerne på laget, men nå er jeg med i stammekulturen. Jeg har stort sett spilt kamp hver eneste uke gjennom semesteret og jeg har nok hatt god nytte av det som volleyballspiller. Kryss fingrene for at det blir en bra kamp på søndag! Heia UDOB! (forkortelse for UWA)

Endelig rosinbrød med brunost

Denne uken kom pakken vi ventet på fra Ellen og Jens stappet med norskhet. De siste dagene har vi spist makrell i tomat, melkesjokolade og geitost, og neste uke blir det risengrynsgrøt og muligens komler på menyen. Det var en utrolig stor glede å få smake norsk geitost igjen. Vi var litt bekymret for om pakken ville komme fram og om store deler av innholdet ville bli tatt ut siden australske myndigheter har så strenge regler for matimport, men heldigvis var det kun en suppepose som var tatt ut da pakken som var grundig gjennomsøkt. Begrunnelsen var at supperposen inneholdt spor av egg. Brunosten hadde klart seg merkverdig bra på ferden over halve jordkloden, men Norvegian hadde er litt større reisetryne men smakte godt likevel. Skulle det være noen i Norge som ønsker å glede oss med en overraskelse i førjulstiden er det bare å sende oss norsk godteri og mat. Ønskelisten er som følger:
1. Stratos
2. Melkesjokolade
3. Brunost
4. Makrell i tomat og leverpostei på boks
5. Norske blader

Adressen er Davies Road 34 unit 2 Claremont 6010 WA Australia

Snytt

I dag fikk vi en lapp i posten fra Posten om en sending som ventet på oss på postkontoret. Vi har sjekket postkassen hele uken fordi vi venter på en pakke fra Norge med Stratos, melkesjokoklade, brunost som foreldrene til Hans har sendt. Pakken inneholder alt vi lengte etter og får ekstra lyst på når vi ikke har tilgang på det. Hans triumferte over at han ikke hadde spist lunsj ennå og gledet seg til skive med brunost med gang pakken var brakt hjem. Vi bestemte oss for å hente pakken med en gang, og påveien gikk vi innom butikken og kjøpte rosinbrød for å høyne smaksopplevelsen av brunost. Da vi kom til postkontoret og viste fram hentelappen ble vi av en smilende dame fortalt at vi var på feil postkontor og måtte kjøre videre. Vi kastet oss inn i bilen og durte avgårde til neste postkontor klare til å kjenne den store pakken med Norgesgourme i hendene . Vel inne på postkontoret nummer 2 viste vi fram hentelappen og damen bak disken spurte etter identifikasjon som jeg selvsagt hadde glemt i bilen. Vel inne igjen med Proof of age kortet mitt stod vi klare til å få ekte norskhet i hendene, men det var et brev jeg fikk i neven. Et brev fra SR bank med mitt nye bankkort. Vi stod på postkontoret som to små unger som nettopp hadde åpnet en julegave med sokker og slips. Så gikk vi hjem og spiste rosinbrød med stusselig syltetøy.

Mall walking

Et eksotisk fenomen for turglade nordmenn i Australia er mall walking. Her arrangeres det nemlig organiserte gå turer for folk som vil gå tur inne på kjøpesenterene før butikkene åpner. Dette anbefales for gamle som er dårlige til bens og markedsføres med at tilgjengeligheten til toalettene er stor. I Norge hvor tur er forbundet med frisk luft og naturlig landskap hadde nok for eksempel Kvadrat fått enorm medieomtale dersom de hadde kastet seg på trenden, fordi mediene hadde sett saken som hysterisk morsom. Jeg hører mine tidligere kolleger i NRK le høyt med tanken. På den andre siden, i Norge kunne det jo nesten vært fornuftig å hatt mall walking pågrunn av dårlig vær og glatt vinterføre som får eldre mennesker til å brekke lårhalsen. Her i Australia derimot ser jeg ingen grunn til å vandre inne når det er tørt, varmt og godt ute. Mall walking kunne vært en god aktivitet for den norske eldrebølgen, men jeg tviler sterkt på at den norske folkesjelen er moden til å flytte søndags ritualet innendørs. Et par lårhalser får nok heller gå på bekostning av den norske friluftstvangstanken.

Kyssetrening

I Australia hilser folk i festelige lag på følgene måte. Kvinner klemmer kvinner, menn tar hverandre i hånden og menn og kvinner som hilser kysser hverandre på kinnet. Den siste hilsenen har vi som lite kyssende nordmenn strevd litt for å komme inn i. Hans har nå knekt koden og fått til kyssingen, mens jeg har forløpig kun mottat kyss uten å kysse igjen. Kyssing på kinnet har bare ikke blitt en del av mitt hilsevokabular ennå. Hvilken side skal man kysse, skal man kysse samtidig eller i en bestemt rekkefølge? Dette er spørsmål som farer opp i det jeg er i en hilsesituasjon. Kyssehilsing er normalt i store deler av verden, så her er det bare å trene.

I følge mediesenteret i Bergen er det store forskjeller når det kommer til kyssekultur. I Kina og Japan er det som i Norge ikke vanlig med kyss på kinnet når folk hilser, mens i USA, Australia og Storbritannia er dette derimot helt normalt. Heldigivis blir ingen i Australia direkte fornærmet når jeg ikke kysser tilbake, derimot ved Middelhavet kunne jeg bli oppfattet som kjølig hvis jeg ikke kysset tilbake.

For oss antikyssende nordmenn er kanskje det viktigste å forklare situasjonen når vi ikke kysser tilbake. Nå har jeg øvd, som dere ser på bildet, og er klar til å innfri løftet jeg ga mine forsmådde hilsere sist. Kyss på kinnet samtidig som den andre kysser midt kinn på den siden det føles naturlig. Smask!

Aussiene , aboriginerne og alkoholen

I går da jeg gikk fra bussen og gjennom det lille bydelssentrumet Clairmont satt det en aboriginer med en gitar og sang utenfor en av de dyre klesbutikkene i handlegata. Mannen smilte til meg og så sunn og frisk ut og jeg lurte på om jeg neste gang jeg gikk gjennom handlestrøket skulle ha med meg penger å gi mannen. I dag gikk jeg samme rute fra bussen, men møtte ikke mannen med gitaren igjen. Isteden møtte jeg en større gruppe av aboriginer kvinner og menn som var høylytte og tydelig påvirket av alkohol. En kvinne lå i inngangspartiet til en butikk med en pose alkoholvarer i hånda og hadde nesten sovnet.

Bildet jeg får av Aboriginere i møte med dem har vært like forskjellige som meningene Australierne har om dem. Denne uka har vi diskuert Aborigineres situasjon i et av fagene mine på universitet og min professor Abigail Bray mener at Australia behandler aboriginere på verst tenkelige måte. Australia har visstnok blitt kåret til det meste rasitiske landet blant de industrialierte nasjonene av FN pågrunn av sin behandling av urbefolkningen. Mange aboriginere må blant annet kjempe hardt for å beholde barna sine fordi de ikke oppdrar dem etter "hvite prinsipper".

I går diskuterte jeg også aboriginerne med våre australske venner Kelly og Brett. De ser svært negativt på aboriginerne og mener at de ikke vil ha hjelp og at de genetisk sett ikke tåler alkohol så godt som andre folk. De mener grunnen til at barn av aboriginere blir tatt fra mødrene sine i tidlig alder er fordi de er alkoholskadet allerede før de blir født. Om dette stemmer eller ikke vet jeg ikke noe om, men det er tydelig at selv om Australia ble kåret til verdens nest beste land å bo i etter Norge, lever aboriginerne et liv med langt dårligere livskvalitet enn de fleste australiere.

Problemene deres er også svært annerledes enn for andre som bor i Australia. Blant annet har aboriginer kvinner måttet kjempe for å si nei til seksuelt misbruk, men australske feminister sa ja til seksuell frigjøring. Disse kvinnene måtte kjempe for retten til å få så mange barn de ville og mot sterilisering, mens australske kvinner kjempet for fri abort samtidig som aboriginer kvinnene har bedre arbeidsmuligheter og lønn enn mennene sine. De passer derfor ikke inn i kampen om lik lønn for likt arbeid mellom kjønnene.

Kritikken fra Brett og Kelly reflekterer antagelig det dominant synet på urbefolkningen blant australiere. Mye av kritikken mot dem er sikkert berettighet, men at den Australske staten har gjort alt den kan for å hjelpe aboriginerne ut av situasjonen de er kommet i tviler jeg på. Jeg tror ikke på argumentet til Brett om at Aborginere skal være dårligere disponert for alkohol enn andre folkegrupper, men staten gjør det heller ikke lettere for en gruppe som er sterkt preget av alkoholmisbruk ved å ha så liberale alkohollover som de har her. Vin og øl koster ingenting sammelignet med Norske priser og tilgjeneligheten er konstant. Du skulle trodd at den nærmeste naboen til blokka der vi bor er en dagligvareforetning, men nei vår nærmest nabo er en liquerstore. Faktisk må jeg passere to liquerstores før jeg når vår nærmeste dagligvarebutikk. Slik australierne ser det er det bare uskyldig morro som foregår når australierne drikker på puben, mens det er seriøse problemer pågang når aboriginerne drikker i synlige områder som på gata og i parkene. Statistikk og tv-program om rusmisbruk i Australia viser at det ikke bare er aboriginerne som sliter med alkoholproblemer og er tydelige bevis på at Norge sin alkoholpolitikk er noe å sette pris på uansett hvor upopulært det er å hevde nettopp det.

Fruktpolitiet

Da vi kom hjem fra Gold Coast ble vi møtt av fruktpolitiet og deres frukthund på jakt etter frukt og frø smuglere. I Australia er det ikke lov å ta med seg frukt og grønnsaker fra en delstat til en annen fordi myndighetene frykter for plantesykdommer og smitte. Heldigvis hadde vi spist opp frukten vår på flyet og kom fra snusing til fruktpolitiet uten bøter og ytterligere ransakelse av sekkene våre.

Ekspresstur til Brisbane

Etter siste sandvolleyballkamp var spilt fredag morgen kastet vi oss på buss og tog for å se Brisbane, hovedstaden i Queensland som er Australias tredje største by med over to millioner innbyggere. Byen som mange andre byer i Australia var først straffekoloni for Europeiske fanger, men er i dag en typisk stor by med enorme skyskrapere. Brisbane er en hektisk by sammenlignet med bedagelige Perth med mange shoppingmuligheter. Desverre måtte vi etter kun et par timer begynne hjemturen og vi endte opp på det mest folksomme pendlertoget fra Brisbane til Gold Coast. Vi måtte stå hele den en time lange togturen urutinerte som vi var i motsetning til andre pendlere som hadde med seg egne krakker som de satt på i midtgangen. Vi skilte oss også ut fra de trente pendlerne som leste seg hjem i store romaner. Heldigvis ble vi fort gjennomskuet som utlendinger av en av de andre togpassasjerene som også måtte stå i midtgangen. Gary, en mann rundt de femti, som jobber på et kunstmuseum i Brisbane fikk tiden vår til å gå med historier fra Brisbane, tiden han bodde i Perth og livet som småbarnsfar til 6 måneder gammel datter som ventet på han hjemme.

Kampfakta fra Gold Coast

Etter tre tap snudde det for Hans og James i mennenes første divisjon i Unigames. I sin tredje kamp møtte de ett av favoritt lagene i turnering, ECU som også er fra Perth, og ble knepent slått 2-1 i sett. Etter denne kampen vant Hans og James alle kampene de spilte, men desverre manglet de ett vinnersett på å kommer videre til sluttspillet. UWA-laget endte på en respektabel 7. plass i turnering og ECU kom til finalen, men ble slått av hjemmelaget på Gold Coast Griffin University.

UWAs mixed team som jeg var en del av vant tre kamper, men mine lagkamerater var nok mer med på Unigames for å ha det sosialt enn Hans som knapt har snakket om andre ting enn sandvolleyball og taktikk hele uka. Mellom kampene ble det også god tid til å nyte sol og strandliv som til en forandring gjorde meg solbrent, mens Hans unngikk den klassiske syden-nesa.