På drømmelaget

Hans er inne på første divisjonslaget ECU Chequers Volleyball Club! I går prøvespilte han for klubben som tilhører et annet universitet her i Perth, og treningen gikk over all forventning. Allerede på søndag skal Hans spille sin første kamp for laget som ligger i det øvre sjiktet av serietabellen i Western Australia.

Lagets plassering i ligaen er en av grunnene til at Hans ville prøvespille for dem. Vårt universitetets volleyball-lag er ikke like bra.

Jeg var med som psykisk støtte og studerte både antropologibok og spillet på banen fra sidelinjen. Det så ut til å være en kjekk gjeng på banen. Vi feiret triumfen etter treningen med australske pannekaker med marplesirup.

Innfødte gjester og matglede

Denne helgen hadde vi for første gang innfødte på middag i leiligheten. Lofty og Cameron, to av guttene vi ble kjent med på St. Georges, var her på fredag og fikk servert Hans sine spesialiteter baconinnpakkede dadler til forrett og lasange som hovedrett.

Lofty som ikke liker mat med spesiell og voksen smak likte faktisk forretten, og lasangaen ble lovprist som bedre enn mammas.

Vi snakket mye om norske mattradisjoner da vi bodde på colleget og Lofty ble spesielt fascinert av måten nordmenn lager gravlaks. Han og Cameron ser nå for seg at alle nordmenn graver ned fisk i hagen, og planter flagg oppå for å vite hvor de skal grave opp fisken igjen.

Jeg vet ikke hva som er verst, men vår franske venninne Claire spiser snegler på julaften. Vi sa til henne at hun og resten av franskmennene er hjertlig velkommne til norske hager for å jakte på julemiddagen.

Denne uka forsøkte jeg å lage norsk lapskaus, men med choriziopølse isteden for vanlig norsk kjøttpølse. Kjøttpølse var ikke å finne i det store utvalget i butikken. Hans var ikke veldig begeistret for krydderpølsa i den norske retten, men jeg synes det smakte godt. Vi kjøpte også Cranberry sauce som skulle være tyttebær, men det smakte litt tamt. Det gjør forøvrig alle de andre australske syltetøyene også, derfor er det godt IKEA ikke er langt borte så vi kan få tak i svensk syltetøy isteden.

Støvsugerbegeistring

Vi har endelig investert i en liten støvsuger og gleden har vel aldri vært større av å høre bråket fra denne maskinen enn i dag.

I to uker har vi prøvd å klare oss uten dette redskapet som vi har tatt for gitt i Norge, men som ikke fulgte med den australske leiligheten. Ukene har vist at vi produserer urtrolig mange lodotter, støv og hår.

Å få seg støvsuger har rett og slett gitt oss en opptur. Når jeg sier opptur er det fordi Hans fikk sjokk da han fant ut hvor mye pensum en fulltidsstudent "skal" lese. Jeg som har studert noen år har prøvd å forklare at du ikke alltid kan regne med å komme gjennom alt, men at det viktigste er å lese og gjøre så godt du kan. Vi skal tross alt ha et kjekt år her nede samtidig som vi studerer, og skal derfor ikke bruke mer en 7 timer til dagen på skolearbeid. Nå har både Hans og jeg blitt medlemmer på skolens sportssenter og har nettopp vært å trent. Både hjernen og kroppen må holdes i form.

Stormen kommer

Australske myndigheter advarer mot å gå ute i kveld på grunn av storm. Stormen som kan gjøre skade på hus kommer 11 i kveld til Perth med en vind på oppmot 100 km i timen.
Alle løse gjenstander utendørs bør festes, skriver The West Australian, og myndighetene ber folk finne fram batterier, fakler, radio og førstehjelpskrin.

Les mer om været som venter:

http://www.thewest.com.au/default.aspx?MenuID=77&ContentID=156359

6 dommere, møljespill og 80-tallshorts

Footie er den merkeligste ballsporten jeg har sett. Oppfinnerne av sporten har klipt og limt sammen regler og teknikker fra både volleyball, rugby, basketball, fotball og håndball.

Lørdag hadde Hans, Catrine og jeg fått gratisbilletter til footiekampen (australsk fotball) mellom Claremont Tigers og Perth. Tom Matson som eieren av leiligheten vår spiller i 2. divisjon for for Claremont Tigers og hadde invitert oss til å se hjemmekampen på stadionen som ligger bare et par hundre meter fra der vi bor.
Målet i footie er å plassere ballen mellom stengene på motstanderens banehalvdel hvor der er fire stenger. Treffer du mellom de midterste stengene får laget seks poeng, mens laget får ett poeng hvis ballen treffer mellom de ytterste. Målet nås ved at spillerne sparker lange pasninger, springer med ballen under armen eller slår den med knyttneven. Samtidig prøver motspillerne å stoppe angriperne, gjerne ved å hoppe på dem slik de ender i en stor klump oppå hverandre. Kvelertak og slag mot hodet er heldigvis ikke lov.
For å kontrollere galskapen springer seks dommere rundt på den enorme banen, og de tar gjerne innkastene også når ballen havner utenfor banen. Det er lett å bli forvirret av alle de gule mennene på gressmatta, for i tillegg til dommerne springer taktikkere med ordre fra treneren ut på banen kledd i lysegule skjorter for å rettlede spillerne.

I hver pause hopper publikum ut på banen og stilller seg rundt lagene sine for å høre trenerens kjeft og instruksjoner til laget. Taktikken er ikke hemmelig for publikum.

Det må ha vært kaldt for spillerne denne ettermiddagen som kun hadde korte shortser og baskeballskjorter da regnet pøste ned. Vi satt heldigvis under tak sammen med mor og far til Tom som prøvde å få oss til å forstå reglene.

Claremont gjorde en dårlig kamp og våknet først helt i slutten av fjerde og siste omgang. Det endte med tap, og var i følge Cliff en ordentlig dårlig kamp, men for oss var kampen likevel en artig opplevelse.

No worries

Etter to uker i Perth har vi lært litt av hvert om det australske væremåten og hvordan den skiller seg fra den norske. En av de merkbare forskjellen er at australierne sjelden er på tiden. Og da mener jeg at hvis de sier at de skal komme til et klokkeslett er det normalt at de møter en time seinere, uten å ringe for å si at de blir forsinket. Dette har vært frustrerende for oss som har hastet hjem for å rekke avtaler med tv-reperatøreren, huseieren og en mann vi kjøpte en seng av. Det avslappede forholdet til tid passer godt sammen med det australske uttrykket "no worries" som brukes i alle situasjoner. Ingenting bekymrer australierne.

Etter å ha snakket med studenter fra land både i Europa, Asia og folk fra Australia har vi funnet ut at norsk middagstid skiller seg vesentlig fra det som er vanlig. Her spiser folk middag tidligst klokka seks og helst en varm lunsj tidlig på dagen. Vi holder oss fortsatt til norsk middagstid klokka halv fire. Jeg er spent på hvordan den norske matpakken min vil bli mottatt på universitetet.

Kengurumåltid

For to uker siden tok jeg på en kenguru og i dag smakte jeg det australske dyret på Little Creature i Fremantle. Kenguru smakte godt, men egentlig ikke ulikt vanlig biffkjøtt. Det var en større opplevelse å ta på en kenguru, enn å spise en. Kengurutallerkenen vi hadde bestilt sammen med en tallerken tigerreker var ikke større enn at vi hadde plass til en god brownie på deling til dessert.

Giftige og krelende gjester

I går fant Hans en redback spider under nattbordet mitt. Inntullet i sitt eget spindelvev hadde den festet seg under den nederste hylla. Edderkoppen var ikke stor, men med tanke på hvilken gift den inneholder er det ikke kjekt å vite at den har vært kun centimeter fra meg mens jeg har sovet.

Ifølge Wikipedia blir det lille insektet ansett for å være en av de giftigste edderkoppene i Australia med en gift som rammer nervesystemet, men ett bitt ender sjelden med varig sykdom eller død. Blir du bitt vil du likevel oppleve stor smerte, svette og bli hoven.

Vi har også fått besøk av bittesmå maur på soverommet og i stua. Ekkelt. Jeg ringte til Tom, eieren av leiligheten, og han hadde aldri hatt problemer med maur, mens han har bodd her. De siste dagene har det vært mye regn og vind og da er det vanlig at mauren trekker mot husene, sier Tom. Håper at maurmiddelet vi har fått av han vil hjelpe, for maur på soverommet gir meg hjemlengsel og Hans flyttelyst. Leiligheten er jo veldig bra ellers både når det gjelder standard og beliggenhet så det er trist hvis vi må flytte.

I kø for å innskrives i manntall

I dag har vi stått i kø i flere timer for å bli innskrevet på University of Western Australia. Jeg har aldri opplevd samme omstendelige innskrivningsprosess i Norge, men selve settingen minnet meg litt om politisk valg.

De siste kveldene har vi brukt mye tid på nettet for å finne ut hvilke fag vi kan og vil ta, og i dag fikk vi dette godkjent av universitetet. For Hans gikk prosessen smertefritt siden han ikke har noen fag fra før, men jeg har fått et år godkjent fra tidligere studier i Norge og dette skapte ganske mye hodebry for innskriveren min. Nå er vi uansett innskrevet og har fått oss studentkort.

Hvis en bombemann ringer

Vi deltar denne uka på innføringsuke for internasjonale studenter på University of Western Australia. I guiden for utenlandsstudenter som vi fikk utdelt på mandag står mye artig informasjon. Blant annet finnes en liste over 9 spørsmål du skal stille hvis noen ringer til deg med en bombetrussel. Dette kan være greit å ha lett tilgjengelig.

1. Når skal bomben ekspolodere?
2. Hvor la du bomben?
3. Hvordan ser bomben ut?
4. Hvilken type bombe er det?
5. Hva får bomben til å eksplodere?
6. Var det du som plasserte bomben?
7. Hvorfor plasserte du bomben?
8. Hva er navnet ditt?
9. Hva er adressen din?

Så ikke få panikk, si fra til sikkerhetsvakter og evakuer byggningen du er i stille uten panikk.

Guiden for internasjonale studenter gir oss også nyttige råd for livet utenfor universitetsområdet:
Ikke spis mat utgått på dato.
Kokt mat skal kun varmes opp en gang.
Hold huset ditt rent for å unngå sykdom.
Er kjøkkengulvet fettete bør du vaske det.

Etter å ha lest guiden for internasjonale studenter føler jeg meg full av livserfaring og egentlig ganske avslappet.

Second hand bikes

Nå har både vår venninne Catrine, Hans og jeg fått oss sykler. Brukte og billige sykler som vi har planer om å sykle til skolen med siden det ikke er noen gratis parkeringsplass på universitetsområdet. Perth har et eget bruktmarked på nettet som heter Quokka.com der en kan få kjøpt sykler fra 150 kroner og oppover. Den eneste haken med siden er de mange forkortelsene på hvor eierne til disse syklene bor, og når vi ringte for å høre hvor det var viste de fleste syklene å finne seg langt ute i perferien. Catrines og min sykkel som vi fikk til 250 og 400 kroner måtte vi derfor ta av forhjulet på for å få med oss bak i bilen. Hans kjøpte sin bruktsykkel til 1000 kroner i en sykkelbutikk ikke langt fra hvor vi bor. Alle som sykler i Australia må bruke hjelm ellers blir det bot så jeg er glad jeg tok med min sykkelhjelm fra Norge.

Skrekkopplevelse

I dag prøvde jeg å kjøre bilen vår. Det var helt grusomt. Fortsatt når jeg sitter her i sofaen en halv time seinere har jeg hjertebank etter å ha prøvd å styre bilen fra feil side av bilen på feil side av veien. Hver gang jeg skulle blinke tok jeg på vindusviskerne og hele tiden måtte Hans ta rattet for å styre meg mot midten av kjørebanen mens han fortalte hvor dyrt det ville bli hvis jeg ødela hjulstillingen på bilen. Det er søndag, men med min søndagskjøring ble det likevel kø i boligfeltet og en del tuting fra de stadig flere bilene bak oss. Etter rundt fem minutter stoppet jeg på tvers av en parkeringsplass og vi byttet plass. Utslitte og skremte, men heldigvis med bilen intakt. Jeg ser ikke fram til neste kjøretime.

Turister i Fremantle

På mandag starter skolen og hverdagen, men fortsatt er vi for turister å regne i Australia. Derfor tok vi turen til den lille byen Fremantle kun en kort kjøretur fra Perth sammen med Catrine, Claire fra Frankrike og Hanna fra England. I Freemantle møtte vi også to av Claires venner fra Frankirke.

Den lille byen har en gågate som minner litt om langgata i Sandnes, to fengsel som straffanger fra England bygde opp da britene brukte Australia som straffangekoloni, og et eget ølbryggeri som også fungerer som utested og restaurant. I dag smakte vi verken øl eller mat på stedet, men vi skal tilbake å prøve både kenguru og lokalt øl en annen dag.

Vinter

Det er kaldere i Australia enn vi hadde trodd. Jeg har kun tatt med meg to gensere og disse blir flittig brukt. Pågrunn av vind, ganske kraftige regnskyll og lav temperatur har vi kun vært en liten tur innom stranda i Cotteslow. Vi trøster oss med at vi kan være mye på stranda etterhvert som temperaturen stiger i Perth og minusgradene kommer til Norge.

Vår første post

I dag fikk vi våre Proof of agecard i posten. Dette er det eneste beviset som sammen med pass er godkjent id for å komme inn på Australske utesteder.

Monster i klesskapet

Natt til i dag sov vi første natt i vår nye leilighet. Vi hadde lagt oss godt til rette, og Hans hadde nesten sovnet til duren av voldsomt regnvær på ruta da jeg plutselig hørte en lyd på gulvet. Det hørtes ut som et dyr trippet på gulvet ved senga! - Hans du må skru på lyset, det er noe ved senga, et dyr.
For meg hørtes det ut som trippingen kom fra en stor tarantella. Hans måtte ut av senga og skru på lyset i taket, og jeg turte så vidt gå ut på gulvet. Jeg sjekket under begge nattbordene og bak en plastikkpose på gulvet. Hans mente lyden kom av plastikkposen som hadde veltet og derfor laget en krislende lyd. Jeg ble etterhvert enig med Hans i at det ikke var noen australske menneskeetere i rommet og at det bare var fantasien som hadde spilt meg et puss. Jeg følte meg som jeg var fire år og hadde påstått at det var monster i klesskapet mitt.

Velkommen til oss

Nå er vi godt installert i leilighetskomplekset St. Andrews i Davies Road 34, leilighet 2. i bydelen Claremont, 6010 WA. En strøken leilighet med plass til overnattingsbesøk hvis noen skulle finne på å ta en tur til Australia.

Vi jaktet på internett, studentdatabaser og aviser etter leilighetsannonser på mandag. Ivrige etter å finne oss en plass å bo med tanke på at det denne uka kommer enda flere utenlandsstudenter til Perth som trenger leilighet. Etter fire visninger hadde vi endelig funnet leiligheten vår.

Eieren Tom Matson er en ung advokat som spiller Australsk fotball i andre divisjon. En hyggelig kar som tar med skittentøysvasken hjem til mor og sjelden har brukt komfyren i leiligheten. Moren stresset på da vi var på visning med å vaske ut av leiligheten for han og faren Cliff var den som tok seg av kontraktsigneringen med oss fordi sønnen er så travel på jobb. Cliff er som en australsk utgave av min far. For eksempel da vi skulle signere kontrakten tok han oss først på en sightsingtur i Kings Park og øste av sin kunnskap om Perth, Australia, Kings Park og sine forfedre. Cliff er opptatt av slektsgransking og Matson navnet stammer fra Sverige, noe som kanskje slår ut til vår fordel. Som Australiere flest har Matson familien stor tillit til oss utlendinger, og selv om leilighetsreferansen fra broren min Torgeir kom godt med, virker de mindre skeptiske til utlendinger som snakker gebrokkent engelsk enn hva vi gjør i Norge.

Pol til gjennomkjøring

Dette må være unikt for Australia. Her kan du faktisk kjøpe alkohol fra bilen. Australia kan by på mye egenprodusert øl og vin og dette måtte vi selvsagt prøve ut.

Takk Gud for IKEA

I dag fikk jeg vite verdens beste nyhet. Svensk rugbrød selges på IKEA i Australia. Når er hele Australiaturen reddet. Et helt år har jeg bekymret meg for om de har skikkelig brød i Australia og så har de det beste jeg vet. Vi kjøpte også sild og svensk syltetøy på IKEA og jeg har også fått meg havregryn. Dette må være en drøm.

Lang lunsj med Lofty

I dag var den siste dagen vår på St. Georges. Vi angrer ikke på at vi valgte å bo på colleget selv om det har vært kaldere inne enn ute, vi har dusjet i fellesdusjer og har vært nødt å sove på hvert vårt rom med åpen dør mellom. Det er verdt det fordi vi har blitt kjent med så mange studenter som skal gå på universitetet vårt og som allerede går der.

Vi har spist frokost, lunsj og middag sammen med folk fra Australia, Frankrike, Singapore, England, Pakistan, Maldivene og flere andre nasjoner og diskutert kultur og kulturforskjeller. Derfor har middager, frokoster og lunsjer kunnet vare i flere timer. På lørdag satt Catrine, Damion, Hans og jeg i spisesalen og snakket fra frokost til lunsj.

Mannen med krøllene på venstre side er Steeve eller Lofty som han kalles. Han har vi lært mye om norske mattradisjoner som rakfisk, lutefisk og rømmegrøt og han klarer å si " Eg hette Steeve" nå. Lofty har den typisk australske væremåten som innebærer vitsing og tull i alt han sier, og det er kanskje grunnen til at Hans og Lofty kommer så godt overens.

I bakvendtland

Vi har kjøpt oss bil. Mitsubishi Magna 98 modell V6 motor, 3 liter med rattet på høyre side. Bilen kjøpte vi av en norsk student som nå er hjemme i Norge etter flere år som student i Perth og nest leder i ANSA Perth for litt under 20 000 norske kroner.

Den første turen vi hadde med bilen var en skremmende opplevelse. Hans kjørte bilen og synes det var ekkelt å måtte kjøre på feil side av veien. Vi endte en gang oppå fortauskanten og forvillet oss ut på en firefelts motorvei midt i rushtiden. Det tok oss ganske lang tid å komme hjem den dagen, og det var ganske amper stemning i bilen hver jeg prøvde å komme med et forslag. Heldigvis gikk var det bare få turer som skulle til før Hans sine kjøreegenskaper på venstre side av veien ble på høyde med hva de er på høyre.
Hvorfor australierne og britene er så dumme at de vil kjøre på feil side av veien har diskuert mye med australierne på St. Georges, men vi må vel uansett bare innfinne oss med at det ikke er mulig for to utlendinger fra Norge å forandre det Australske kjøresystemet.
På bildet ser dere at Hans holder et klistermerke han skrapet av bilruta. Det er et Fredrikstad FK klister fra den forrige eiren som Hans selvsagt ikke kunne bli sett død med på bilen. Nå må vel også jeg prøve meg bak rattet snart selv om det frister lite.

Jeg har tatt på en kenguru!

På søndag tok vi turen til dyreparken i Perth sammen med vår nye norske venninne Catrine fra Sogn og fjordane og franske Claire.
Claire kom samtidig til flyplassen i Perth med oss og vi ble hentet i en gammel buss som kjørte oss til colleget der vi nå har bodd i seks dager. Catrine kom ensom fra Norge noen dager før oss og var så uheldig å ikke få bagasjen sin etter en reise på over 24 timer med fly og en 10 timers busstur til Gardemoen. Heldigvis ble hun godt tatt hånd om av en gammel pensjonist som kjørte henne til St Georges.
Vi gikk til dyreparken for å se alle slangene og krokodillene vi frykter å møte i Australia, men kjekkest er det at selv jeg som er redd for dyr klappet en kenguru! Nasjonaldyret som Australia er så kjent for gikk nesten fritt omkring inne i dyreparken og virket helt harmløse. En av guttene på St. Georges er vant til å kjøre store lastebiler om sommeren og har kjørt på mange av kenguruer, men sier de ikke trenger å melde fra om det til noen viltnemd som i Norge.

Harry Potter-skolen

Nå har vi bodd på St Georges siden torsdag. Dette er typisk studenthjem som egentlig ligner ganske mye på skolen i Harry Potter. Spesielt spisesalen hvor vi spiser frokost, lunsj og middag er som tatt ut av Harry Potter filmene.

Ekteparet Lycke deler to rom oppe i The Tower med vask på rommene og felles dusj og do ute i gangen. Vi har det trivelig på St Georges og har blitt kjent med både Australiere som bor på colleget og andre internasjonale student som har kommet tidlig.

Australierne vi har snakket med som bor her kommer fra store farmer i Australia og er antagelig hva vi vil kalle rike pappagutter, men de er utrolig vennlige og snakker mye med oss utlendinger.

Det finnes en god regel i spisesalen på St. Georges som sier at folk skal fylle opp et langbord før en setter seg ved neste bord. Dette hadde ikke Hans og jeg forstått første gang vi gikk for å spise i spisesalen og satte oss på typisk norsk vis for oss selv på et eget langbord. Det var første og siste gang vi spiste alene på St. Georges.

VISUMFLAUSE

Turen til Australia gikk via Frankfurt og Singapore og det var så vidt vi kom ut av Europa i det hele tatt. Jeg hadde for lenge siden skaffet meg en egen perm til å ha alle de viktige Australiapapirene og hadde ikke en gang tatt meg bryet med å sjekke at alle papirene lå klare i permen på avreise dagen. Jeg hadde jo orden og kontroll! Hans sine papirer derimot hadde jeg bekymret meg for en del. Likevel var det mine visumpapirer som var sporløst borte da vi stod forran skranken til Singrapore Airlines i Franfurt kun en halv time før flyet skulle lette og boardingen var godt i gang.

Hans ble lett funnet elektronisk i systemet, men jeg var ikke å finne elektronisk og jeg måtte fram med papirene. Etterhvert som vi lette oss gjennom plastikkmappe etter plastikkmappe ble ansiktet mitt rødere og rødere, prikkingen i tinningen intens, hendene begynte og skjelve og alle mine nøye organiserte papirer var blitt et eneste stort rot. Etterhvert måtte jeg bare erkjenne at papirene ikke var der. Jeg hadde virkelig glemt å printe ut visumpapirene og i tillegg vært dum nok til ikke å sjekke at alt var i orden på avvreise dagen. Betydde dette av vi ikke fikk blitt med flyet og forlenget reisetiden ytterligere en 24 timer?

Etter 20 minutter spurte resepsjonisten som også så ut til å like situasjonen dårlig om det kunne være etternavnet han hadde søkt etter som kunne være feil, og da han prøvde med Espedal Lycke isteden for Lycke fant han meg endelig på datamaskinen. Vi fikk går ombord i flyet til Singapore og selv om jeg var svært rød i kinnene fortsatt en halv time etterpå var det en stor lettelse å få komme ombord.