Slitne nå

De siste 4 ukene i Australia har vœrt harde. Når siste essay er levert på fredag har vi tilsammen skrevet 6 researchessay, to presentasjoner, hatt fire språktester, solgt de store tingene vår, vasket og flyttet ut av Summers Street. Da vi skulle flytte til Hans sin trener sist søndag var jeg selvsagt blitt febersyk, sår i halsen, vond i hodet, håven i leppene og hadde munnsår av alt arbeidet vi har gjort den siste tiden. Vi klarte heldigvis å gjennomføre flyttingen takket vœre Hans som stod på for min skyld og vasket rommet vårt og pakket mens jeg lå i sengen. I dag er jeg nesten helt frisk og vi har vasket ut av resten av huset sammen med de andre romkameratene som også har gjort en fantastisk jobb. I morgen leverer vi inn nøklene til huset som har gitt oss så mange erfaringer, dårlige opplevelser og absolutt mange gode minner.

Solgt!

Tv, seng, sofa, skrivebord og bilen er solgt. I morgen skal kjøperen av Magnaen ta over bilen for 3000 dollar som er rundt 15500 kroner. Dette er vi godt fornøyde fordi etter haggelstormen i Perth da mange biler ble skadet av enorme haggelkuler ble mange biler lagt ut på billigsalg. Vi ga 3900 dollar for bilen da den Australske dollaren var en del lavere enn i dag, og bilen har tjent oss trofast helt siden dagen vi kom til Perth for et år siden. Det er utrolig mye du samler deg opp på et år som du trenger for å leve, men som ikke skal vœre med i kofferten til Norge. Heldigvis kan Ann, Lucile og Henning ta med seg de fleste sakene våre som kjøkkenutstyr, puter og kleshengere. Nå skal sakene komme til nytte i nye kollektiver i Cottesloe og nede senturm av Perth. Fortsatt har vi mye vi skal sende til den lokale Fretexen, her Salvos etter the Salvation Army, men det nœrmer seg bunnen på den store haugen.

Klar for sommerjobb

Det er bare en måned igjen av Australia oppholdet og derfor var det veldig kjekt da jeg åpnet en mail fra redaksjonssjefen på NRK Rogaland der det stod at de har bruk for meg i sommer. Gleder meg masse til å jobbe sammen med mine gamle kollegaer igjen og lage lokal sendinger og reportasjer. NRK Rogaland hadde først tenkt å klare seg uten vikarer, men nå ser du ut til å bli nesten fulltids jobb på meg fra den andre uken i juli. Nå ser jeg virkelig fram til å komme hjem.

Hipp hurra for 17 mai i Perth

I dag har vi gått i tog med resten av den norske stammen i Perth og vist Australierne hvordan en nasjonaldag virkelig skal feires. Det var mange i Perths handlegater som så med undring og litt skepsis på det norske toget med et par unger, noen voksne og en haug studenter med både flagg og faner. Det manglet ikke på innsatsviljen i toget, det eneste det skortet på var norske nasjonalsangtekster og derfor stemte vi i første vers på "Ja vi elsker" på nytt og på nytt. De fleste studentene så ut som de kom rett fra Bærum og drakk sjampanje rett fra flaska, mens de veivet med flaggene sine og drog sleiken bak over. Hans og jeg hadde ikke stivpyntet oss, men de fleste andre hadde på seg skikkelig fine festklær, en av damene i parken hadde faktisk lik bunad som jeg har hjemme. Etter toget spiste vi wiener pølser i brød og det smakte fantastisk godt siden vi ikke har spist det siden vi var hjemme i Norge. Så spiste vi sjokoladekake og vafler, og mimret sammen med vår nordnorske venn Andreas og Randi fra Lillesand om alt vi savner fra Norge, mens vi hørte alt fra Å vestland vestland, Tore Tang, supportersangene til Lyn og Sogndal, Camilla og tyven, DDE og OL sangen Se ilden lyse over høytaleranlegget i Stirling Garden. Mange sanger får en ny nasjonal betydning i utlandet og det er vel heller ingen plass nordmenn er så norske som når de befinner seg på andre siden av kloden på 17. mai. Hipp hurra for Norge og gratulerer med dagen alle sammen. Hilsen Ruth og Hans.

Svimå

I dag besvimte jeg for andre gang på universitetets legekontor. Sist gang skjedde besvimelsen da jeg fikk tre reisevaksiner på en gang, men i dag besvimte jeg av en helt annen grunn. Legen tok pulsen min og fant ut at jeg har en unaturlig lav puls på kun 44 slag per minutt. Hun mener at jeg bør sjekke om jeg har en hormonsykdom som gir meg underskudd på et hormon som regulerer energibruken i kroppen, og fortalte meg om bivirkninger og konsekvenser av denne sykdommen. Dette var nok til at jeg følte meg dårlig, men det ville jeg selvsagt ikke fortelle legen, og holdt ut mens hun forkarte. Da hun skulle følge meg ut døra falt jeg sammen på gulvet og legen sprang etter en sykesøster og sammen bar de meg til en seng. I samme rommet satt Hans og fikk sin den siste hepatittvaksinen vi var på legekontoret for å få i utgangspunktet. Legen ble tydeligvis enda mer bekymret for tilstanden min av besvimelsen og satte en haug ledninger til brystet mitt for å sjekke hjerterytmen som viste seg å være i orden. Jeg får sjekke ut nærmere om det feiler meg noe når jeg er hjemme igjen, men besvimelsen var nok bare et resultat av at jeg blir veldig fort dårlig av bare å tenke på sykdom, blod og skader. Det er et flaut kunststykke å ha besvimt 2 av 3 ganger jeg har vært på legekontoret på universitetet, og håper at jeg slipper å oppleve det igjen.

Sikret plass å bo

Nå har vi steder å bo helt til vi reiser hjem fra Perth. Om to uker flytter vi inn til Marty, Hans sin trener, i to uker og planen er å bo på St. Catherine's College som ligger ved universitetet de siste to ukene. Vi vil få vite om det er ledig rom til oss på colleget den 24 mai, men dersom det ikke skulle ordne seg slik vi tror kommer vi tilbake til Summers Street. Naboene våre som varslet politiet om innbruddstyvene sist helg har sagt at hvis vi ikke får bo på colleget har de et rom vi kan få leie. Jeg bakte cookies til dem som takk for god nabovarsling, og på torsdag kom de ba oss inn i huset deres som de nettopp har pusset opp. Da de hørte om bosituasjonen vår tilbydde oss med en gang deres gjesterom. Dette er meget generøst av naboene som vi aldri har snakket med før innbruddet skjedde. Nok en gang blir vi sjokkert over den store gjestfriheten i Australia, her har nordmenn virkelig noe å lære.

Gjestfri trener

Marty, Hans sin sandvolleyballtrener, har vist seg å være mer enn en profesjonell trener, han er også en svært gjestfri venn. Den 23 mai går leiekontrakten vår ut her i Summers Street og vi skal bo to av fire uker før vi reiser hjem hos Marty Suan. Han bor hjemme hos foreldrene for tiden. Foreldrene skal på ferie i disse ukene så Marty tilbyr oss både å bo i huset og låne bilen hans hvis vi skulle trenge det. Alt han håper å få igjen er noen gode middager laget av Hans. Hans maser mye på Marty for at han skal komme til Stavanger og se World Tour neste sommer, og da skal vi selvsagt klare å skaffe han et gjestfritt sted å bo. Er det en ting vi har lært i Australia så er det hvor godt det er å møte gjestfrie folk og at vi vil gjerne åpne hjemmet vårt mer for folk som trenger det i framtiden.

Dagen der på

Dagen etter innbruddet har vi brukt til å skifte slangen i sykkelhjulet mitt og vært ute og lett etter Ann og Lucilles sykler, men vi kom desverre tomhente hjem. Vi har også funnet ut at tyvene antageligvis klatret over porten og åpnet den fra innsiden med en enkel teknikk som åpner smekklåsen. I framtiden skal vi derfor låse ytterporten med nøkler.