Vannbadbrød

I Summers Street 115 har vi vært uten ovn i over en måned og må tenke kreativt når vi baker brød. Det var mor og Kelly som kom på den geniale løsningen med å legge brødformen i et vannbad i stekepannen, og la det stå å putre i en og en halvtime. Etterpå har vi hatt brødet med litt olje i selve stekepannen for å gi brødet en fin skorpe. Smaken av vannbadbrødet har smakt utmerket, nesten bedre enn når det er bakt i ovnen.

Vi gleder oss selvsagt til å få reparert ovnen igjen, men eiendomsbyrået vi leier av jobber i slowmotion og håndtverkere i Australia er ikke alltid like lette å få tak i. I tillegg venter vi på å få både tv-antennen og boblebadet fikset, men den som venter venter forhåpentligvis ikke forgjeves.

Vil du prøve ut vannbadbrødet er det viktig at brødet blir dekket godt til med plast og så folie i pannen for at det ikke skal komme fuktighet inn til brødet fra vannbadet. Så er det bare å sette seg tilbake å høre på puttringen fra pannen.

Danske barn uten leverpostei og salami

Barnehager i Aarhus er blitt svinefrie skriver Jyllandsposten. Årsaken er hensynet til de muslimske barna i barnehagene. Kommunen vil ikke at det skal oppstå feil slik at muslimske barn blir servert svinekjøtt. Det vil si at verken dansk salami eller dansk leverpostei vil bli servert til de søte små danske børn.

I dag har vi sittet ute og kost oss nok en gang med god mat og vin. Jens har fortalt vår danske venninne, Ann som er fra Aarhus, om den første ferieturen deres til Danmark på 70 tallet. Som så mange millioner av nordmenn har alltid det danske svinekjøttpålegget stått høyt i kurs når vi mimrer tilbake om ferieturene over kjølen. At danske barn ikke skal få glede av dette pålegget for å skåne muslimske barn virker absurd. Flere politikere i Danmark uttaler til jp.dk at dette er å bryte den danske barnehageloven som sier at barna skal lære om dansk kulturarv i barnehagen, og det er jo lett å si seg enig i.

Hvorfor er det sånn? Er et naturlig spørsmål fra en barnemunn til barnehagetantene. Svaret: av hensyn til muslimske barn kan vel gjøre vondt verre både i barnehagen og blant dansker ellers som ikke kjenner en eneste muslim, men som daglig opplever politisk korrekthet fra makthaverne når det gjelder tolleranse for andre kulturer.

Mat dreier seg om følelser og det smakte fortreffelig da jeg for første gang siden vi reiste fra Norge kunne nyte en brødskive med rekeost denne uka. Det kjente og nære er viktig enten det er i barnehagen eller i utlande,t og det må finnes andre måter å skåne muslimske barn i Danmark enn å lage svinerfrie barnehager.

Ellen tør

Mor trakk seg fra å prøve sushi da de var på besøk i desember, men både Ellen og Jens kastet seg over den rå fisken med åpent sinn. Begge to likte sushi, men foreløpig er nok dagens lunsjbesøk på ølbryggeriet Mad Munk i Fremantle det største gourmehøydepunktet på turen. På Mad Munk hadde vi tapas som oliven, poteter med hvitløksmajones, kjøttboller, brød, ribbestykker og annet småknask, helt etter matelskernes hjerte.

Gratulerer med dagen Australia

Hurra for 26. januar Australias nasjonaldag. Vi har feiret dagen på australsk vis med å ligge på stranden, bade, grille på terrassen og drikke mye vin og meget fin sjampanje. Det drikkes mye på nasjonaldagen i Australia. Vår romkamerat Kelly startet dagen med vin og grøt til frokost. Det er mer enn drikkekulturen det er debatt rundt når det gjelder Australias bursdag. En undersøkelse The Western Australian skriver om viser at 60 prosent av de innfødte vil forkaste nasjonalsangen "Advance Australia Fair" til fordel for en sangen "I am Australian" en sang som er blitt brukt mye i en telefonreklame på tv for Telstra. Hvert år tar også politiker i Australia til orde for å kvitte seg med det australske flagget, om ikke annet så å ta bort hjørne delen av flagget med Storbritannias flagg. Egentlig er ikke australierne enige om 26 januar bør være nasjonaldag i det hele tatt, fordi dagen er også kalt innvasjonsdagen av urbefolkningen aboriginerne. Den 26 januar var nemlig dagen da den første flåten med britisk flagg kom til Sidney i 1788 og krevde at landet skulle være britisk territorium. Dagen tilsmusses også av demonstrasjoner fra ekstreme grupper som mener Australia kun bør være for hvite og frykter nye innvandrere. Likevel folkene her er " Proud to be australians" og viser det både med flagg på biler, klær og hus. Det er lett føle seg litt på sidelinjen på en sånn dag i et fremmed land, men i støtte til Australiadagen har Jens, Hans og jeg fått hver vår tatovering av det australske flagget og tenker at etter dette året vil annerledes landet vært vårt andre hjemland.

Betal den siste reisen nå

I Beaufort Street som ligger bare et par kvartaler fra huset vårt står dette skiltet. Jeg har prepaid telefon, men synes det er litt rart at det går an å betale for begravelsen på samme måte som kontantkortet på mobilen. Samtidig ser jeg også fordelene. Vi har betalt for turen hjem til Norge og er godt fornøyde med det, så at folk ønsker å betale for den siste reisen der de ikke trenger returbillett, er i og for seg forståelig. Det er godt med det som er gjort. Dette må også være et ypperlig tilbud for de som vil ha kontrollen, selv etter de har godt bort. Om kisten skal være hvit eller brun, om det er Bjørn Eidsvågs Eg ser du er trøtt eller Eric Claptons Tears in Heaven og om det skal være kremasjon eller vanlig kiste begravelse. En annen grunn til å avgjør hvordan begravelsen skal være er at det ikke blir krangling blant de etterlatte om hva du egentlig ønsket, kanskje har det vært nok krangling i familien om ikke en ny familiefeide ri familien. Ønsker folk for sin egen del å bestemme hvordan begravelsen skal være er dette litt av et servicetilbud, men hvis du ønsker en begravelse betalt og avgjort på forhånd for å ikke bry folk er dette et tydelig tegn på den skjulte ensomheten.

Nye gjester

I går morges klokken 7.00 kom Ellen og Jens til Perth fra Bankok via Brunei. De hadde brutt opp den lange reisen fra Norge med et to netters opphold i Bangkok på et luksushotell og var veldig fornøyd med oppholdet Thailand. Vi fikk en stor rasjon med norske matvarer som vi hadde gledet oss til å få. Bjellandsfiskeboller, sukkerfrie lakrishalspastiller, sjokolade, tubeoster, geitost, Norvegia, Yogi te, leverpostei og makrell i tomat. Gleder masse til fiskeboller i karrisaus som er Hans favorittmiddag. Våre nye gjester var morgen friske og klare til både sightseeing og universitetsbesøk allerede første dagen.

Inspirerende og innpåslitne Bali

Balinesisk kultur, folk og natur gjorde stort inntrykk på oss. Jeg spurte og gravde om alt fra vår Balinesiske guide Eka som var en brilliant guide og snakket bedre engelsk enn noen andre vi møtte på Bali. Ekas store drøm var å reise til USA for å tjene store penger, gjerne som bartender betrodde han oss. Nå sparte han opp penger til den kostbare reisen med å jobbe som guide for oss rike europere. Til og med fattige studenter blir rike på Bali. Vi spiste ute på restaurant to ganger til dagen og brukte under 200 kroner hver dag på både mat og drikke for begge to. Desverre for Bali er selgere her veldig innpåslitne og masete. Folk springer etter deg og roper massasje, taxi og sarong og nærmest kaster varene sine opp i ansiktet på deg. Dette er bare en helt feilslått strategi når det gjelder å få nordmenn til å handle. Det endte faktisk med at vi avskrev shopping helt fordi vi ikke orket maset og prutingen med selgerne.

Ingenting er umulig for sjåfører på Bali

Veiene er smale, scooterne, mopedene, småbarna og lastebilene er mange. Dette stopper likevel ikke billister på Bali fra å kjøre forbi hverandre på de smaleste passasjer. Verken Hans eller jeg kunne tenke oss å sitte bak rattet på en bil på Bali, og var glade for at vi hadde dyktige privat sjåfører. Det var mange ganger jeg tenkte at dette aldri kommer til å gå bra og så for meg at vi skulle velte ut i grøfta, men de lokale sjåførene hadde kontroll. Veistandarden og sikkerheten i Norge er som gull i forhold til Bali. Unger på under ti år kjørte mopeder, gjerne tre unger på en gang, uten hjelm og uten sko. Små barn ned i tre årsalderen gikk alene langs de trafikkerte veiene. Det var flest kjørte mopeder på Bali, men de bilene og bussene som var, var til til gjengjeld fullstappet med folk og bagasje. Likevel så vi ikke en eneste trafikkulykke, og sjåførene fikk oss alltid vel fram på de smale og humpete veiene. Å kjøre bil på Bali kan bare karakteriseres som et kunststykke.

Landsbyliv

Etter tre timers kjøring fra flyplassen på en landevei som stadig ble smalere og mindre opplyst kom vi til Amed en liten landsby på østkysten av Bali. Det var rundt midnatt da vi ble lost inn i en bungalow med stråtak og følte oss ganske så ferdig ristede etter den lange turen. Det ble likevel ikke så mye søvn på oss denne første natten for det var så mange ukjente lyder rundt hytta. Det virket også som vi ikke var alene i hytta heller. Fra takets innside kunne vi høre rasling og fra utsiden hørtes gekkoene, fuglene og froskene. Før klokka seks ble vi vekket av gjentatte hanegal og motosykler som begynte og frese forbi på baksiden av hytta. Raslingen fra taket viste seg å vœre en firfisle som i tillegg til å lage lyder dreit både på gulvet, sengeteppet og oss. Da vi kom ut av bungalowen etter en natt med lite søvn og gikk til hotellets restaurant fikk vi servert standard hotellfrokost på Bali. Fruktsalat, toast med egg og pannekaker. Folkene var vennlige og snakket godt engelsk, men fluene var som vi har opplevd på landsbygda tildligere meget ivrige etter å sette seg på maten vår. Hans var ikke sœrlig fornøyd. Dette var ikke Bali slik han hadde forstilt seg det.

Heldigvis snudde følelsene for Amed fort. Vi vente oss til lydene på utsiden og fant ut at vi bare måtte ta oss en dusj på utendørsbaderommet, etter hver natt under firfislene i taket. Vi møtte et trivelig par fra Sverige, Anna og John, som vi hadde flere hyggelige måltider sammen med og vi fikk også god kontakt med flere av de lokale i landsbyen. Det flotteste med Amed var nok likevel under havoverflaten. Med snorkleutstyr fikk vi tilgang til en fantastisk fiskeverden med farger og former vi aldri tidligere har sett.

En venner seg til det meste, men magene våre klarte ikke å venne seg til alt det Amed hadde å by på. En spesialitet i Amed er fruktsalat med nøtter og en spesiell type melk. Fruktsalaten førte oss begge rett inn noen forferdelig døgn med oppkast og diare. Vi ble dårlige natten før vi skulle reise til Lovina, et sted nord på Bali, og heldigvis fikk vi låne noen diarestoppende tabletter av våre svenske venner. Dette hindret likevel ikke meg fra å spy ut av sidevinduet og over hele siden på kassebilen vi kjørte til Lovina, og de to dagene vi hadde nord på Bali ble tilbrakt på hotellrommet og mye på toalettet. Ingen av oss hadde følt oss så dårlige før. Hans hadde feber og dundrende hodeverk i tillegg til diare og oppkast. Ingen av oss orket å reise oss fra sengen og vi kranglet om hvem som var den sykeste for hvem av oss skulle gå ut å handle mat og drikke? Tilslutt klarte jeg å manne meg opp og gikk ut og fikk kjøpt noen tørre kjeks vi kunne ha til middag. Dagen etter ble Hans bedre og vi kom oss til et apotek der vi kjøpte noe som skulle være antibiotika. Etter fire dager begynte vi å komme oss til hektene igjen. Når vi hadde det som verst i sengen i Lovina ble vi enige om å reise nærmere de større stedene på Bali der det var tilgang på apotek, leger og minibanker. De siste dagene i Amed var utrolig stille. Vi var de eneste gjestene på feriestedet. Amed er definitivt et ypperlig sted for den som vil ta livet med ro i det stille.

Klare for Bali

I morgen går flyet til Bali fra Perth og vi gleder oss. Ingen av oss har vœrt i Asia før så dette kommer til å bli en ny opplevelse. Vi har tatt vaksinene mot både hepatitt A og B og i dag skal vi ta ut litt amerikanske dollar som vi trenger for å få kjøpt visum inn i landet. Vi skal betale rundt en 150 kroner for visumet som varer i 30 dager. Vi har ingen planer om å forlenge oppholdet utover de to ukene på Bali, spesielt ikke etter at vår danske romvenninne Ann fortalte at noen av hennes venner nesten hadde endt opp i fengsel for å vœre lenger på Bali enn de 30 dagene visummet deres varte. En bestikkelse på noen tusen danske kroner gjorde at de likevel fikk reise ut av landet.

Vi har også lest om skikk og bruk på Bali. Du skal aldri vinke med hånden til folk slik vi er vant med i Vesten, det er visst nok en stor fornœrmelse. Gi og ta i mot høyre hånd, pågrunn av hva den andre hånden normalt brukes til i Indonesia. Ikke stå med hendene plantet i hoftene og albuene vendt utover. Det vil bli tolket som du er sint eller agressiv. Dette kan bli et problem for meg som ofte setter hendene i hoftene når jeg er sliten.

Vi skal til et lite sted på Balis østkyst Ahmed og kan ikke vente oss å ha mobilforbindelse eller internetttilgang. Det vil altså bli en virkelig ferie borte fra det vi er mest avhengige av og bruker mest tid på.

Hva er det med Rottnest Island?

Både turister og innfødte går mann av huse for å komme til Rottnest Island, en øy utenfor Fremantle som går for å være regionens største turistattraksjon. Likevel var det vanskelig for oss å slå ihjel den tiden vi hadde på øya da vi reiste ut dit den siste dagen i 2009. Ja det var fine strender på øya, men det har vi jo også i Perth. Det er bare mulig å gå, sykle eller å ta buss rundt på den flate øya for å se naturen, men landskapet var ganske mye det samme overalt. Det som er særegent for øya er de mange pungdyr med rottehale, quakkaer, som lever beskyttet på øya. Dette forklarer likevel ikke hvorfor hurtigbåten ut til Rottnest er så fulle at du må bestille plass mange dager i forveien for å komme med.

Dette er ikke Australias verste innbygger

Ikke frykt slanger eller edderkopper hvis du skal til Australia, de verste følgevennene våre i Australia er fluene. Da vi besøkte Rottnest Island denne uka måtte vi kjøpe oss myggnetting fordi fluene gjør oss gale. De er overalt og vil helst inn i øre, øyne, nese og munn. Fluene er ikke så pågående i Perth, men utenfor bystrøk er det helt umulig å ikke bruke hånda som konstant fluevifte. Da vi var på det lille stedet New Norsia en og en halvtimes kjøretur nord for Perth var det tre fluer som på kort tid prøvde å innvadere nesen min. Jeg er heller ikke den som blir verst plaget. Det er tydelig at Hans er den som lukter best av oss alle for han er den absolutte fluefavoritten. Myggnetting vi kjøpte på Rottnest Island er heldigvis effektiv, men hvis det er noen som har gode tips mot verdens mest irriterende vesen så mottas tips med takk.

En gigantisk skuffelse Perth

Sandnes gjør det bedre, ja til og med Hana bydel kan feire nytt år bedre enn millionbyen Perth. På nyttårsaften reiste vi opp til Kings Park som har et godt utsiktspunkt over Perth og stod med stor forventning og ventet på at noe stort skulle skje når klokka slo 12. Vi var ikke de eneste utlendingene som hadde samlet oss på utsiktspunktetet og som forventet en fargesparkende himmel. Barn fra barnevogner og foreldre stående med stive øyne rettet mot bykjernen ble møtt av en kjempe skuffelse. Ingen smell, ingen kruttlukt, ingen raketter, kun to nødbluss kom på himmelen for 2010. Så det var dette Hans hadde avstått fra å drikke mer enn et glass rødvin for hele kvelden? Min eneste forklaring er at det må ha vært en budsjettsprekk som gjør at posten for nyttårsraketter ble kuttet ut, men det gjør det likevel ikke akseptabelt. Det er ulovlig å selge og sende om privat fyrverkeri i alle statene til Austalia, med en unntak av Canberra, og da burde i det minste hver eneste millionby ha råd til en større fyrverkerioppskytning enn Sandnes kommune. Fyrverki på nyttårsaften burde blitt lovfestet!