Kjempeprompen

I går besøkte Hans og jeg en thairestaurant på Stirling higway. Vi parkerte på baksiden av restauranten og gikk tvers gjennom restauranten for å komme fram til disken for å bestille takeaway. Restauranten var helt tom, men det så ut til å være et koselig spisested med hvite duker på bordene og rene, myke tøyservietter. Bak disken stode en mann med ryggen til oss og satte på plass vinflasker i en reol over seg. Vi ventet som høflig er på at mannen bak disken skulle bli ferdig og se oss vente. Da skjedde det vi aldri hadde forutsett at skulle skje. Servitøren fyrte av en skikkelig braker av en promp som fikk solo-oppmerksomhet i det tomme lokalet. Hans og jeg så på hverandre gjennom den lange og komiske lydoppvisningen, og gjorde vårt beste for å stenge inne både latter og forbauselse mens vi forble stille til mannen snudd seg mot oss. - Oh sorry, utstøtte han, mens han hoppet litt på stedet. Om det var prompen eller at han ikke hadde sett oss tidligere han beklaget er uvisst. Hans fikk bestilt nudlene sine som ble klare på mindre enn fem minutter og kom oss ut av restauranten. Nudlene smakte helt greit, men hadde nok smakt bedre uten kjempeprompen i bakhodet.